I november 2020 la Siri Søftestad ut en statusoppdatering på Facebook der hun oppfordret alle til å bestille buttons med Alarmtelefonens logo på. Lite visste hun, og vi, at den første statusoppdateringen kom til å bli delt nesten 200 ganger.
Hun fulgte opp med flere statusoppdateringer utover høsten og vinteren, noe som resulterte i at det nå er sendt ut over 10 000 buttons. Siri Søftestad har over 25 års erfaring fra arbeid med seksuelle overgrep, hun har skrevet artikler og bøker om temaet og hun holder kurs og foredrag.
I intervjuet som følger snakker vi med Siri om hennes engasjement for barn og unge, om hvordan det er å jobbe med et så vondt og vanskelig tema, og om hvor hun henter inspirasjonen sin fra.
Den 2.11.20 la du ut et innlegg på Facebook der du oppfordret folk til å bestille buttons fra Alarmtelefonen, hvor fikk du ideen fra?
Når koronarestriksjonene kom i mars i fjor var det en dame som kontaktet meg. Hun var opptatt av hvordan vi voksne kunne ta vare på barna når hele Norge stengte ned, og ideen var at voksne burde gå med buttons der det stod «du kan snakke med meg». Jeg synes ideen var fin samtidig som jeg var bekymret for at dette kunne bli misbrukt, at barn risikerte å bli utnyttet.
På et tidspunkt kontaktet jeg Margrethe (leder for Alarmtelefonen) og luftet ideen for henne. Så plutselig en dag ringte hun og sa at nå har vi laget masse buttons med Alarmlogo på, og da var vi i gang. Jeg kjenner mange, så da jeg la ut den første statusoppdateringen på Facebook sa det bare "pang!" og det tok av! Men det handler nok også om timing, at ideen kom på rett tidspunkt, sier Siri fornøyd.
Over 14000 barn og unge kontaktet Alarmtelefonens nye chat tjeneste i fjor, og vi ser generelt en økning i antall henvendelser fra barn og unge de siste par årene. Hva tenker du om det?
Forskningen viser at mange barn og unge har det ikke bra hjemme. Ifølge nasjonale tall er det en av 10 gutter og 2 av 10 jenter som utsettes for overgrep, 1 av 20 utsettes for vold. Mange barn og unge lever også med foreldre som misbruker alkohol, rus eller har andre problemer. Og stadig flere forteller at de strever psykisk. Jeg synes det er veldig trist, det får en til å reflektere over hvor vårt samfunn er på vei. Samtidig tenker jeg over at vi har et velfungerende samfunn. Vi har et stort hjelpeapparat og likevel er det mange som ikke har det bra, som skader seg fysisk og psykisk og som sliter med angst og depresjoner. Hva kommer det av?
Jeg tenker at barn blir eksponert for mye mer i dag enn da jeg vokste opp. Bare tenk på alt de får med seg gjennom sosiale media eller i nyhetsbilde. Alt er tilgjengelig og uten filter, så har du koronaen på toppen av det hele. Jeg lurer på om alle disse inntrykkene og all den informasjonen bidrar til at barn blir reddere og at de dermed ikke får bygget opp den grunnleggende tryggheten jeg hadde som barn i min oppvekst. Jeg lurer på hva vi kommer til å se i fremtiden, utrykker Siri tankefullt.
Du har over 25 års erfaring fra arbeid med seksuelle overgrep. Du har jobbet i barneverntjenesten, som forsker ved Sørlandet sykehus, du har doktorgrad og du har skrevet lærebøker, holdt kurs og foredrag. Hva gjorde at du fattet interesse for dette vanskelige tema?
Det var flere ting, sier Siri. Hun forteller at det var da hun var fersk barnevernsarbeider at dette fagfeltet dukket opp i Norge. I 1989 bevilget myndighetene midler til etablering av prosjektstillinger som skulle forske mer på temaer knyttet til seksuelle overgrep. Siri synes at dette var noe nytt og spennende. Hun ble sendt på tverrfaglige kurs og det var stor entusiasme hos fagmiljøene. «Jeg ble ansatt i en prosjektstilling samtidig ble det opprettet nye team og prosjekter innen dette fagfeltet som konsultasjonsteam, familiebehandlingsteam, behandlingsgruppe for sedelighetsdømte og utredningsteam».
Siri minnes at dette var en spennende tid og at hun hele tiden utviklet seg. Først tok hun mastergrad, så doktorgrad. Hun skrev artikler og følte at det hun holdt på med var meningsfylt. På den andre siden så handler det også om at man blir personlig engasjert. For Siri kommer det personlige engasjementet fra møter med barn, unge og voksne som er blitt utsatt for seksuelle overgrep. «Det er i møter med dem at jeg får den store inspirasjonen til å fortsette. Jeg føler at overgrep og vold mot barn er enormt urettferdig, så det tennes sånn enorm kraft i meg. Jeg har prøvd å komme meg bort fra dette fagfeltet, men det er ingenting jeg føler er så utfordrende og intenst som det»- legger Siri til.
Har vi kommet lengre i dag når det gjelder arbeidet med seksuelle overgrep?
Både og, hevder Siri. Vi har utviklet en masse tiltak, vi har fått barnehusene, flere videreutdanninger, og det er generelt mye større åpenhet i samfunnet rundt tema seksuelle overgrep - det er bra! Men når du kommer til litt mer praktisk nivå, når det f.eks gjelder et konkret barn i en barnehage eller i en klasse så mangler det ofte kompetanse, mot og vilje til å våge å handle. «I Grunnboken bruker jeg to kapitler på å reflektere over tabukreftene som hindrer avsløring av alvorlige barndomskrenkelser. Det folk sier er at det er vondt og vanskelig å tenke seg at et barn de kjenner kan være utsatt for seksuelle overgrep, så hindringene er i stor grad følelsesbasert».
I tillegg er det mangel på gode rutiner når bekymring vekkes, og på konkrete handlingsplaner: f.eks det å ha en kontaktliste tilgjengelig med tlf nr til instanser som en kan drøfte sin bekymring med. Når jeg holder kurs og foredrag oppfordrer jeg derfor ansatte i barnehager og skoler til å lage seg konkrete planer og gode oversikter. Jeg oppfordrer alle til å ta kontakt og drøfte sin bekymring med andre og ikke bare legge den bort. I ferdighet treningsskursene, som vi gjennomfører i barnehagene, øver ansatte på å snakke med barn. De får et samtaleverktøy som tar utgangspunkt i barns språk og som er på barns premisser. Foreldrene får også informasjon og barna får opplæring. I tillegg til økt åpenhet og kunnskap om seksuelle overgrep i samfunnet er jeg opptatt av at vi bygger sterke felleskap, sterke systemer og et felles språk.
Hva opptar deg om dagen, er du i gang med nye prosjekter?
Jeg har startet med å fordype meg i det som handler om barnas eller menneskets seksuelle utvikling. Vi vet jo mye om den voksne seksualiteten, men om perioden før pubertet er det lite fagteoretisk forskning på og kunnskap om. Når jeg holder foredrag får jeg ofte spørsmål: hva med de barna som ikke er misbrukt, hva er normalt for barn i barnehagealder når det gjelder det å ta seg på tissen, det å tilfredsstille seg selv? Hvordan skal vi forholde oss til hva som er riktig og ikke riktig? Så jeg har holdt på å lese internasjonal forskning og blir forvirret, her mangler det noe!
Jeg har fått et skrivestipend, men er i startfasen, det er komplekst og en må trekke kunnskap fra forskjellige fagfelt. Så har du det med kulturell kontekst. I tillegg handler det også om at det som er normalt i dag er noe helt annet enn hva som var normalt i 1950. Jeg har også begynt å invitere meg inn i personalmøter i barnehager der jeg snakker med de ansatte om hva ved barns væremåter de opplever som vanskelig, hvordan de pleier å takle barns opptatthet av egne og andres kjønnsorganer for eksempel. Jeg prøver å få tak i deres syn på barn, seksualitet og generell utvikling. Det kan sprike veldig fra de som mener at barn og seksualitet ikke hører sammen, til de som sier at det jo er helt vanlig.
Fra jeg startet å utforske dette tema har jeg vært både forvirret og frustrert, men nå i det siste har jeg blitt inspirert. Jeg tenker at jeg skal få det til, men om det blir bok eller noe annet vet jeg ikke ennå. Det som er viktig for meg er at det ferdige produktet er praktisk rettet og at det oppleves nyttig for f.eks ansatte i barnehager som møter barn i det daglige.
Hvor henter du energi og inspirasjon fra?
Gjennom mitt årelange arbeid med seksuelle overgrep mot barn og unge, har jeg blitt mer bevisst på at skal jeg klare å fortsette med dette, så må jeg leve et liv som er i balanse. På fritiden er jeg mye ute på tur, eller i hagen. Det å gjøre fysiske og praktiske ting gjør at jeg får fri fra hodet, for det er hodet som må få fri. Samtidig er jeg også avhengig av å være stille. Stillheten finner jeg gjennom meditasjon og kontemplasjon.
Jeg har blant annet vært på retreats der du trekker deg tilbake og er i total taushet. Jeg er troende og er opptatt av å søke en slags indre ro og kontakt med en kraft som er større enn meg. Jeg tror vi er del av noe større og det gir meg mye. Folk spør meg av og til hvordan jeg kan tro på Gud når jeg har sett så mye jævelskap. Jeg tenker at jeg bringer inn alle disse spørsmålene til den relasjonen jeg har med Gud.
Når man jobber med så mye mørkt, krevende og vanskelig er det også viktig å fylle seg med det som er lyst, som musikk og det som bringer glede. Selv om jeg ikke har barn og barnebarn selv, så har jeg kontakt med mange barn. Det å være med barn som er sunne og glade gir meg også mye glede og inspirasjon i hverdagen!
